ICC i Cognac, september 2004

Det heter seg at en suksess ikke kan gjentas, og slett ikke for ofte – men dette snusfornuftige utsagn gjelder ikke Innherred Cognac Clubs reiser til Frankrike og de overmåte innbydende landskap sørvest i landet, hvor vinrankene smyger seg opp av kalkholdig jord og gir liv til druene som legger grunnlaget for den drikken vi alle elsker så høyt.

Etter en særdeles vellykket reise til Cognac våren 2002 var det vel ingen av ICCs joviale medlemmer som våget å tro at opplevelsene på turen høsten 2004 skulle bli like intense og utbytterike, men vi tok feil – alle som én, for en gangs skyld. Vi satt tilbake med et bestemt inntrykk av å ha vært med på noe stort da vi gjorde opp status underveis og etter hjemkomst. Dette ble på nytt en rik opplevelse på alle måter – både faglig og sosialt, som det så klisjémessig heter.

Våre kunnskaper ble komplettert, båndene oss imellom ble ytterligere styrket og nye bekjentskaper innen cognacens fascinerende verden ble etablert. Med Steinkjer bys jubileumscognac i 2007 som overordnet motiv for studieturen, ble det også denne gangen et sterkt faglig fokus da vi besøkte potensielle produsenter av jubileumscognacen. Vi kan nok konkludere med at vi arriverte cognachus som på ingen måte vil gjøre skam på vår kjære hjembys navn, og nå gjenstår en omhyggelig prosess med sikte på å alliere seg med en produsent og importør som kan bidra til at 2007 blir et virkelig jubileumsår avec .

Ja, vi reiste frimodig til Frankrike lørdag 18. september, og det var nok en gang våre venner i Imagine Reiser AS – Jan Bremer og Elisabeth Braastad – som bisto med praktisk hjelp og ikke minst en ekte vennligsinnet gjestfrihet som vi etter beste evne forsøkte å takke for underveis gjennom oppholdet. På jernbanestasjonen i Angoulème ble vi denne gangen møtt med friske druer, før vi via et restaurantbesøk i Jarnac (aldri så vi en vertinne med et så fryktinngytende blikk) etablerte oss i vår bolig i den søvnige (for ikke å si tungt sovende) landsbyen Garancille, beliggende 5 km fra Segonzac.

Her bodde vi altså i en samfull septemberuke – mellom biljardrunder og blant dårlige tapere forvaltet vi vår Euro og beskikket vårt bo, med overdådige måltider og cognac i kultiverte mengder og ettertenksomme øyeblikk, nær sagt døgnet rundt. Bare SMS-teknologien minnet oss om at vi fortsatt var en del av den postmoderne verden.

Og i slående kontrast til vårt forrige besøk var det denne gangen vinmarker som var så fulle av druer som omsluttet oss, at vi nesten mistet munn og mæle – i det minste adekvate uttrykk for å beskrive det frodige skue utover et duggfriskt og bugnende Charente-landskap i september. Vi fikk følelsen av å være – nettopp: hjemme. Ikke tilbake, men hjemme. Det var en deilig følelse.

Den andre dagen i Cognac oppsøkte vi til overmål vårt vertskap under forrige opphold, Sylvie og Christian Martin på gården Chez Bacou i Grande Champagne. Det ble et hjertelig gjensyn, med påfølgende innkjøp av denne vinbondens spesialiteter uti cognac og vin. Vi kjørte deretter langs elva Charentes bredder og inntok et enkelt måltid på restauranten Coq D'Or i Cognac by.

Årtes bugnende vinhøst fikk vi en første bekreftelse på under vårt besøk hos A. E. Dor i Jarnac på den tredje dag. Rivière junior, Pierre-Antoine, tok hjertelig imot i hovedkvarteret bak den nokså anonyme fasaden i Rue Jacques Moreau. Han ga en innføring i historien om husets tilblivelse og utvikling, og vi skjønte snart at akkurat årets høst ga druer i et slikt kvantum at mye (nærmere bestemt hele 60 hektoliter av det totale kvantum på 150 hektoliter druer pr hektar i dette bugnende år 2004) enten måtte gå til spille eller bli råstoff til juice. Mer enn nok druer til cognac altså, og Pierre-Antoine oppga at Dor dyrker druer på 30 egne hektar – resten skaffes til veie fra andre dyrkere.

Rivière junior tok oss med til Dor-familiens krybbe på vinmarkene i Petit Champagne, hvor vi fikk beskue vinranker som i en mengde på 70 prosent av det totale antallet var 50 år gamle. Fra disse krokete vekstene stikker røttene 15- 20 meter ned i jorda, forklarte Pierre-Antoines to fettere Dominique og Marcel – to gutter med henholdsvis press i buksene og slagstøvler og med en felles uforbeholden velvilje og gjestfrihet på en gård som sikkert har sett bedre dager, men neppe bedre cognac enn disse to legger grunnlaget for i sin daglige dont.

I en mugg-nedgrodd pineau-kjeller ga de blant edderkopper og høy luftfuktighet uttrykk for at her arbeides det for neste generasjons nytelse av cognac. Her brukes det også ved og kull til å fyre opp med under destillasjonen, og ikke gass. Og på vår rundtur mellom Rivière-familiens slott og lagringsplasser dukket også selveste Rivière senior opp, akkurat litt for seint til å hindre sin sønn i å betro Innherred Cognac Clubs lydhøre medlemmer litt flere intime cognac-betroelser enn han ville ha satt pris på. Og etter lange blikk inn i paradiset i Jarnac, vanket det smaksprøver fra A. E. Dors produksjon som enhver cognackjenner ville ha hatt all grunn til å misunne oss.

Vi besøkte også et hus vi hadde fattet betydelig interesse for etter hvert, nemlig J. R. Brillet. Dette huset i Graves ble også en opplevelse av de aller beste, ettersom husets eier, Jean-Louis Brillet tok oss varmt imot og serverte den lekreste lunsj i det som er en førsteklasses restaurant drevet av ungdom som trenger greie rammer og litt hjelp for å komme seg tilbake på neonlunde rett kjøl i livet. Underveis i måltidet, under rundturen på vinmarkene og i forbindelse med den avsluttende smakingen og fotograferingen på Brillets terrasse, fikk vi blant annet en klar forståelse av at Jean-Pierre (for øvrig ordfører i byen Graves) har en strategi i forhold til å skaffe seg et nytt bein å stå på gjennom rødvinsproduksjon. Og vi kan vel si at vi ikke ble mindre positivt stemt overfor denne produsenten etter å ha fått smake kvaliteter på både 10, 20, 30 og opp til 80 år (Reserve Limité, bare navnet forteller jo om en eksklusivitet over gjennomsnittet).

Delamain er en produsent (eller nærmere bestemt négociant, huset produserer ikke cognac selv) som står høyt i kurs hos enkelte ICC-medlemmer. Besøket her (lokalene befinner seg bare noen minutters gange fra boligen til ekteparet Bremer/Braastad i Jarnac by) ble en reise blant de ypperste kvaliteter i kjellere som består av 8-10 år gamle tønner som Delamain skaffer seg, fyller opp med innkjøpt vare som så eldes og godgjør seg over tid og blir til de herligste utgaver, hvorav den yngste blenden er hele 25 år. Delamain selger cognac til nærmere 30 land, og Norge har kommet til etter hvert.

L & L Cognac i Cognac by fant vi det også verdt å invitere oss hjem til i løpet av oppholdet, og ikke uten grunn. I lokalene ved Charentes bredd (som huser det eneste destilleriet i Cognac by!) – nesten bokstavelig talt i skyggen av de store husene Martell og Hennessy – lages det cognac som er av svært god kvalitet. For oss norske cagnacnytere er det velkjent at merkene Eirik Blodøks (lagret 5-7 år) og Harald Hårfagre (15-18 år) kommer herfra.

Midt ute i det frodige landskapet kom vi også i kontakt med en norsk cognac-gründer, nemlig Jenssen cognac – eller nærmere bestemt selveste Jenssens stedfortreder og åpenbart drivende kraft i produksjonen, unge og entusiastiske Espen Schulerud Søland. Han kom oss i møte på vindfulle høyder i Le Maine Pertubaud, hvor norske Jenssen fra Oslo har restaurert en vingård fra det åpenbart falleferdige til det stikk motsatte – kanskje det mest moderne og striglete produksjonsanlegg som noen gang har meldt seg i en gjennomsnittlig Cognac-vinbondes drømmer. Tro på egne krefter og dømmekraft har ifølge Jenssens stattholder Schulerud Søland begynt å gi gode resultater, både i form av et gryende salg og respekt blant distriktets mange produsenter som tradisjonelt ikke lar seg hviske mange gode råd i øret av jusstudenter fra Norge.

Vi har allerede nevnt vårt hyggelige og gjestfrie vertskap Elisabeth Braastad og Jan Bremer, som også beæret oss med en nydelig middag i sin leilighet i Jarnac – med panoramautsikt over Charente-elva til Tiffon-slottet og også et møte og gjensyn med Jacques Braastad og hans hustru Anne Marie.

Vi hadde nok – som allerede nevnt – ikke tort å håpe på et opphold som kunne måle seg med den fantastiske uka i mai 2002. Men vi hadde nok en gang med oss opplevelser hjem som det er vanskelig å yte rettferdighet i en rapport som denne, etter som både cognac og Charentedistriktet er noe som må oppleves og nytes i fulle drag.

Arbeidet med å skaffe Steinkjer en verdig jubileumscognac i 2007 har fått ny styrke og et nytt potensiale, vi kom hjem med mange opplevelser og impulser som etter hvert vil manifestere seg i en cognac som ikke vil gjøre skam på vår kjære hjemby.

Streinkjer er ikke akkurat Jarnac, og heller ikke Cognac (selv om begge steder har McDonalds-restauranter), men vi arbeider videre med vårt prosjekt i en styrket tro på at kulturdrikken cognac skal finne vegen til nye ganer og gi folk flest en fornemmelse av at det gode liv utvilsomt bør inneholde en cognacdimensjon.

Au revoir, Cognac – lev i spenning, Steinkjer!

Se flere bilder i vårt bildegalleri.