ICC på studietur til Cognac, 4. - 11. mai 2002

Dag 0: Vi kom, så og fant roen

Lørdag 4. mai var dagen vi ankom Frankrike, og med erfaringer fra det norske kortbanenettet lot vi oss imponere over dimensjoner, trafikk & logistikk på Charles de Gaulles-flyplassen i Paris. Det var skjønt omsider å få sette sine bein på fransk jord, det forjettede land og tema i våre våte cognac-drømmer så lenge ICC har eksistert. Man kan trygt si at vi nå opplevde et av de ubestridte høydepunktene i våre liv, spesielt da det også ble klart at vår reiseleder Kjetil omsider greide å finne fram til riktig buss som skulle ta oss videre til jernbanestasjonen - hvor TGV-toget ventet på å frakte oss sørover til vinmarkene, cognacfatene og det deilige liv på landet. Det gikk fort, men det gikk godt.

Derfor ankom vi Angouleme i rute og ble møtt av Elisabeth (som seinere skulle vise seg å være barnebarn av selveste Sverre Braastad) og Jan Bremer i Imagine Reiser AS, våre gode støttespillere og tilretteleggere både i planleggingsfasen og under oppholdet. Da vi utpå ettermiddagen ankom vår bolig hos Christian og Sylvie Martin på deres gårdsbruk på vinmarkene mellom Jarnac og Cognac, fant vi ikke bare et hus som var skreddersydd til vårt formål. Vi fant også en ro som bare ble forstyrret av en sitrende forventning som ikke noe barn på julaften har vært i nærheten av å kjenne.

Nå var vi der. Nå var vi der sammen.

Dag 2: En herskapelig mottakelse hos Otard og besøk hos en tønneprodusent

Å våkne uthvilt og lykkelig blant druerankene i Charente kan ikke beskrives - det må erfares. I vårt feriehus Chez Bacou (det var betegnelsen på gården til Christian Martin, enkelte av oss måtte for øvrig under hele oppholdet instrueres om at det er stum z i "chez") fant vi raskt en morgenfrisk tone, og vi innledet dagen med muntre, men intense hilsninger på fransk, fersk pariserloff, duggfriske tomater og brie. Det faglige målet denne første franske dagen var Otard i Cognac, som vi allerede dagen før hadde lokalisert i et slott ved bredden av Charente. Man kan trygt si at vi så fram til å komme i gang.

Hos Otard ble vi ønsket velkommen av Maryse Herveau, som arbeider i administrasjonen som tar seg av cognacsalget til utlandet. Maryse hadde ordnet et besøk hos tønnemakerfirmaet Vicard, hvor vi fikk anskueliggjort tønneproduksjon på en meget god måte. Vicard har 183 ansatte, og over halvparten av tønnene går til eksport. Vicard har produsert tønner i 7 generasjoner, og produksjonsprosessen foregår som den alltid har gjort. Trematerialene til tønnene er lagret på et 80 ha stort område, totalt er det snakk om 10.000 kubikkmeter treverk. Treet lagres ute i minimum 3 år, og eika som brukes er minimum 100 år. Dette er bestemt ved lov med tanke på bevaring av eikeskogene. Bare en tredjedel av stokken går til tønnene, nærmere bestemt tredjedelen av tverrsnittet mellom ytterkanten og midten. Treet inneholder 70 prosent fuktighet. Treplankene som lagres ute blir mørkt av sol, vind og regn. Dette tar ut de dårlige tanninene og beholder de gode. En kubikkmeter med tønnematerialer er verdt 10.000 kroner, og Vicard lager 200 tønner hver dag. Brenningen foregår i to stadier, og en aroma av vanilje kommer fram i denne prosessen. Vi ble fortalt at det finnes en egen bøkkerskole (bøkker = tønnemaker) i Cognac, og denne er den eneste i Frankrike. Vicard har 8.000-9.000 forskjellige kunder og lager 60.000 tønner i året. Firmaet ønsker ikke å ekspandere ut over dette nivået.

Vel tilbake i Otard-slottet fikk vi smake ulike kvaliteter og dessuten en interessant orientering om slottets historie, som er sterkt knyttet til Francois den 1. Otard har totalt ca. 50 ansatte. 90 prosent av råstoffet til Otard kommer fra druesorten Ugni blanc, dessuten noe Folle blanche og andre druetyper. Slottet ved Charente har 60.000 besøkende i året og 10.000 bare i juli (derav en god del nordmenn. Otard har faktisk egen guiding på norsk i den travleste perioden). Vårt sjarmerende vertskap lot oss smake på ulike kvaliteter: VS (4 år), VSOP (8 år, Fine Champagne), Napoleon (15 år), XO (35 år) og Extra (55 år).

Vi ble invitert inn til en fantastisk lunsj som overgikk våre mest optimistiske forhåpninger, og Otard ble for oss en flott opplevelse med et hyggelig vertskap (etter hvert hadde også Karine Aiguillon sluttet seg til oss). Vi visste selvsagt å sette pris på dette gjennom velvalgte ord og andre former for oppmerksomhet, og i ettertid er det bare å slå fast at en bedre start på oppholdet kunne vi ganske enkelt ikke ha fått.

Dag 3: Tre generasjoner cognac-damer og en uimotståelig franskmann

Bonjour-hilsningene oss i mellom denne morgenen var nok ekstra spontane, ettersom dagens program innholdt besøk hos to produsenter som vi hadde svært store forventninger til: Ragnaud Sabourin og Léopold Gourmel.

Ragnaud Sabourin holder til i Grande Champagne ved Ambleville, litt sør for Cognac by. Her har tre generasjoner kvinner hånd om cognacproduksjonen fra a til å med basis i 50 hektar vinmarker og en filosofi som ganske enkelt går ut på å produsere de beste kvalitetene i begrensede mengder.

Tre generasjoner kvinner - Denise (datter av husets grunnlegger Marcel Ragnaud), Annie og Patricia - bestyrer altså sakene hos Ragnaud Sabourin i dag. Patricia er med andre ord fjerde generasjon, og hennes sønn på 8 vil kanskje en dag føre arven videre. Patricia, som tok imot oss og ga en interessant introduksjon til husets historie og filosofi, ga uttrykk for at hun håper poden vil følge etter og ta opp den gyldne arven.

Spesialiteten til Ragnaud Sabourin er veldig gammel cognac som ikke er blandet. Dette gjør at Ragnaud Sabourin skiller seg fra andre produsenter. Det er ikke tillatt å oppgi alderen på cognacen på flaskene Frankrike, men Ragnaud Sabourin finter ut denne bestemmelsen ved å benytte betegnelsene Alliance No. 10, 20, 35 osv. Patricia ga forholdsvis klar beskjed om at de ikke har noe forhold til betegnelsene VS, VSOP og XO, de vil heller si noe om cognacens eksakte alder. Patricia var den som fant opp dette systemet, som hun medgir er en slags omgåelse av fransk lovgivning. Råstoffet til Ragnuad Sabourins cognacer er Ugni Blanc, unntatt Heritage og Florilège, som også har Folle Blanche. De bruker fat av limousineik, som kan vare i opptil 30 år.

- Jeg er stolt over å få drive dette videre, uten mine forfedre hadde ikke jeg vært her, sa Patricia, mens vi satt fordypet i gedigne fløyelsmøbler og smaksopplevelser med følgende kvaliteter: Alliance No 4, No 10, No 35, Florilège (45 år, 46 % alkohol), Heritage Marcel Ragnaud (blanding av kvaliteter fra rundt 1900) og Paradise (blanding fra rundt 1900 pluss ca 10 prosent fra 1870, før det skjebnesvangre angrepet fra vinlusen phylloxera vastatrix, som ødela vinplantenes rotstokker i hele Cognac-distriktet og praktisk talt la produksjonen øde).

Når det gjelder salget av Ragnaud Sabourins cognac, er USA den største avtakeren, ellers er England og Tyskland de største kjøperne i Europa. Noe går også til Finland, Sverige og Norge, hvor Ragnaud Sabourin har eksportert cognac i tre år og har opplevd et oppsving blant annet på grunn av feltarbeid utført av Jon Berthelsen. Patricia har arrangert seanser med smaking i Oslo og Stavanger, og hun håper å komme til Trondheim når anledningen byr seg.

Og dette var noe av det Patricia fortalte om tilblivelsen av Ragnaud Sabourins cognac: De anbringer først cognacen i unge tønner i 6 måneder, deretter går den over i gamle fat hvor cognacen lagres. Det er alt - ingen tilsetninger eller andre sprell underveis. All cognac lagres til den får normal alkoholprosent, unntatt de aller yngste kvalitetene som blandes ut med destillert vann. Og flere hemmeligheter fikk vi egentlig ikke høre.

- Men destillasjonen er mer avgjørende enn avlinga. Mislykkes vi i destillasjonen, får vi ikke god cognac. Det er avgjørende at vinen ikke er for sterk, for da inneholder den mer syre, sa Patricia.

Vi fikk en omvisning på gården, som blant annet inkluderte et besøk i destilleriet og noen lange blikk inn i paradiset, en samling med alle tre generasjoner Ragnuad Sabourin-damer og en aldri så liten handlerunde med kontant oppgjør. Og hadde ikke dette smakt av fugl, så var det vel ingenting som hadde gjort det.

Så hadde det seg i tillegg sånn at dagen ennå ikke var fullendt. Hos Léopold Gourmel ble vi entusiastisk tatt imot av husets eier Olivier Blanc, en engasjert og uimotståelig hyggelig mann som fortalte om et cognachus med en nokså ny historie, og dermed uten sterke tradisjonsmessige bindinger.

Huset har ifølge eieren en moderne visjon. Nøkkelen til en god cognac ligger i vinkvaliteten. Olivier Blanc sa blant annet dette:

- Det er en gjengs oppfatning at jo svakere vinen er, jo bedre cognac får du. Hos Gourmel spør vi: Hvorfor? Først må vi lage en god vin! Vi befinner oss i Gent, i Grand Champagne, men også her har deler av jorda dårlig kvalitet. Vi spør: Hva er spesielt med akkurat denne vinmarken? Vi har å gjøre med lokale variasjoner! Vi tror ikke at en mest mulig kalkholdig jord nødvendigvis er det beste. Fos oss er det mer interessant med mindre kalkholdige områder, hvor røttene til druestokken stikker dypere. Vi produserer forholdsvis lite druer på planten (ugni blanc), nærmere bestemt ca halvparten av hva som er det normale ellers, men radene står tettere på våre vinmarker. Jordsmonnet varierer, og vi skiller ut druene fra de ulike feltene og destillerer dem separat. I Cognac har vi mer eller mindre det samme destillasjonsutstyret - her finnes 9000 vindyrkere, de fire største husene kjøper 80 prosent av produksjonen! Vi ønsker å trekke ut og beholde særpreget fra en bestemt vingård, få fram det spesifikke særpreget fra et år til et annet. Klarer du dette i utgangspunktet, er det lettere å få en bedre og mer kompleks cognac. Eika vi bruke er Fin Grain, den gir en jevnere modning, vi ønsker ikke tønnene veldig brent. Vi blander dessuten alltid den sterke cognacen i den svakere, da revitaliseres aromaen i cognacen. Gjøres det omvendt, blir det såpesmak.

Sa Olivier Blanc blant annet - faktisk blant mye annet. Han gjorde for eksempel et aldri så lite poeng av at cognac ikke blir mørkere - den blir bare mer kompleks, på samme måte som en TV-skjerm har et større eller mindre antall fargepunkter.

Så fikk vi være med inn i Leopold Gourmels kjellere, hvor det ble smaking av Age du Fruit, Age de Fleur, Age des Epices, Quintessence, Berthelsens siste (ja, for det er hos Gourmel Jon Berthelsen henter cognacene til sine merker) pluss diverse eldre utgaver. Og for å si det sånn: Denne ettermiddagen i selskap med Olivier Blanc og hans tønner ble en noe annen opplevelse enn den man får i et middels norsk polutsalg uten selvbetjening.

Dag 4: Ut mot havet og inn i Chateau de La Peraudiere

Så kjørte vi ut mot havet, ut mot havnebyen La Rochelle, seilbåter og ferierende franskmenn. Vi hadde for vår del ikke ferie i tankene, der vi på vei mot Chateau de La Peraudiere ved landsbyen Dompierre, 8 km øst for La Rochelle var fokusert på dagens gjøremål: Et besøk hos J. Normandin-Mercier (...).

Slottet ligger nokså skjermet i et frodig skogsområde ved Dompierre, og det var etter intens kartlesing og råd fra innfødte vi omsider sto ved porten og ble tatt imot av dagens eier Jean Marie Normandin og hans sjarmerende datter Audry. Vi ble geleidet inn på sjefens kontor og vist plass i de dypeste skinnstoler, og herr Normandin og hans datter serverte cognac og en stadig mer engasjert fortelling om dette husets historie og cognacfilosofi.

Huset ble grunnlagt i 1872 av oldefar av Jean Marie Normadin. Beliggenheten ble i sin tid bestemt ut fra mulighetene for å få inn kull sjøveien og eksport av cognac med båt. Nåværende eier kom tilbake og overtok i 1977, mens Jean Maries søster tok hånd om vinmarkene. Jean Marie overtok et hus som hadde store mengder gamle kvaliteter som det var vanskelig å bestemme alderen på. Han måtte ha hjelp av alskens kjellermestere og andre eksperter for å finne ut av dette. Huset har hatt mange eier gjennom årene, og USA er den viktigste avtakeren (de tar like mye som de 19 øvrige land som Normadin-Mercier eksporterer til sammen).

Jean Marie Normandin fortalte at samme brandy i to ulike tønner, i to ulike kjellere og i to ulike bygninger kan gi to totalt forskjellige resultater. Normandin-Mercier bruker Uni Blanc som råstoff, som de henter fra sitt 76 hektar store område.

- Alle steg i prosessen er viktig, men vi vil ha vinen svak før destillasjon. Vi lager for øvrig tønner med eik fra vår egen eiendom! I de store tønnene prøver vi å finne ut hva slags potensiale cognacen har, før den går over i de små. Før tapping på flaske har vi cognacen over i gamle fat igjen, hvor den kan puste. Grand Champagne er best for gamle cognacer, Petit Champagne er nokså lik, men litt søtere. Hvis vi blander GC med yngre cognacer, kan vi dermed drikke GC-cognac tidligere enn ellers, forklarte Jean Marie - med stadig mer innlevelse (noe som smittet over på tilhørerne, altså oss).

Jean Marie skriver nå alle hemmeligheter og notater opp i ei bok i slottet (jfr. alt som ikke var dokumentert da han overtok). Jean Marie smaker på innholdet i tønnene en gang i året for å følge med i utviklingen av cognacene. Produktet endrer seg ujevnt og uforutsigbart, man kan aldri være sikker på hvordan utviklingen går. Vi merket oss også følgende poeng: Cognac mister mindre og mindre alkohol med årene, derfor er det mulig å lagre en del av paradiset (de aller eldste kvalitetene) på eikefat.

Vi ble beæret med en fascinerende rundtur i kjellerne hos Normandin-Mercier, med smaking direkte fra fat i ærverdige omgivelser. Etter hvert tødde stemningen opp og vertskapet - både far og datter - var vennligheten selv og hadde åpenbart et godt forhold seg imellom. I kjelleren smakte vi bl. a. Petit Champagne fra -85, Grand Champagne fra -86 og ikke minst en Grand Champagne, som besto av kvaliteter fra perioden mellom 1872 og 1914. Vi fikk, som nummer 2, 3, 4, 5, 6 og 7 i verden, se Jean Maries egne lagre av eik som benyttes i hans egen tønneproduksjon. Den eneste som hadde sett dette lageret før oss, var en nå avdød amerikaner.

Vi hadde nok en gang opplevd noe vi kom til å bære med oss i våre hjerter så lenge vi ville være i stand til å huske.

Dag 5: Det største og det norske

Dagen startet med en omvisning hos Hennessy, den største cognacprodusenten av dem alle og lokalisert ved Charente, i Otards nabolag i Cognac by. Hennessy får leveranser fra 1.700 vinbønder, mot 2.700 tidligere. Kort fortalt fikk vi en svært anskueliggjørende og profesjonelt lagt opp omvisning beregnet på de store turistmasser. Noe helt annet enn det vi så langt hadde opplevd, men et greit innslag og en opplevelse som bidro til å komplettere inntrykkene fra Cognac.

Tiffon er huset som har en norsk klang, selv om det ikke høres slik ut. Men nevner vi navnet Braastad, kommer det straks noe mer hjemlig inn i bildet. Den tidligere nevnte Elisabeth Bremer, bosatt med sin mann Jan i Jarnac (på den andre siden av Charente i forhold til Tiffons hovedkvarter) og barnebarn av Sverre Braastad (hvis portrett pryder cognacflaskene med samme navn), ga oss en introduksjon til Tiffons historie. Sverre var gutten som kom til området i 1899. Han var ett av åtte barn fra en storgård ved Gjøvik, han traff onkel Halvdan som var etablert i Cognac, hvor han jobbet hos Bisquit som direktør. Sverre arbeidet i Bisquit fram til 1919.

Elisabeth dro opp følgende historiske bakgrunn: Etter krigene i 1870 ville ikke franskmennene ha mye med tyskerne å gjøre, derfor slapp skandinavene lettere til som arbeidskraft - faktisk var det noen skandinaver representert i alle cognachus i denne perioden. Det ble sågar dannet en skandinavisk klubb som hadde hovedkvarter i restauranten Coq d'Or i Cognac (hvor Innherred Cognac Club for øvrig hadde inntatt sin første felles middag tidligere i uka). Elisabeth har funnet dagbøkene fra denne norske cognac-sammenslutningen, og herfra kan det leses mye interessant historie om nordmennenes virke i Cognac den gangen. Klubben var i drift fram til 1939, og alle medlemmene hjalp hverandre med saker og ting som krevde felles innsats.

Sverre Braastad på sin side traff Edit Rousseau Tiffon, og de giftet seg i 1913 og fikk etter hvert åtte barn. Nesten ingen Tiffon-gutter var potensielle drivere av huset på grunn av stort mannefall under 1. verdenskrig. Sverre spurte om han kunne få overta aksjene fra Tiffon-tantene, og det fikk han i 1925. Etter hvert begynte forretningen å gå bra. Sverre B. kjøpte også en del vingårder og bygde destilleri i 1970 (hvor vi fikk en omvisning av Elisabeth, det består av 10 enheter og er i bruk i perioden desember-februar). Slottet Triac kjøpte Sverre i 1946, og her tilbrakte han de 20 siste årene av sitt liv inntil han døde i sitt 100. år mens han samlet ved til familiens tradisjonelle 17. maibål. Vi fikk også besøke slottet og fornemmet her en tid med store familiære samlinger og effektive gressklippere.

Og Innherred Cognac Club opplevde denne dagen i mai 2002, i Tiffons slott ved Charentes bredd, å bli guidet rundt av Sverres sønn Jacques Braastad - kjellmester i 54 år og dermed i besittelse av en viss innsikt i faget (som en kuriositet kan nevnes at Jacques var mannen som blandet 60-årscognacen til kong Harald og dronning Sonja, selv om sistnevnte av en eller annen grunn sies å være en større tilhenger av Armagnac).

Noen av Jacques' betraktninger: Noen årganger er bedre enn andre, men dumt for en kjellermester å gjøre feil, fordi det kan koste dyrt! Hukommelse er viktig i en slik jobb, erindringer om en bestemt cognacs kvaliteter kan vare hele livet. Nå for tiden er mye av kjellermesterens tidligere jobb erstattet av kjemiske analyser, Jacques er forbauset over hvor god jobb de moderne teknikkene kan gjøre. Men en PC kan ikke bruke nese og smak!

Vi merket oss også følgende utsagn fra Jacques Braastad: Cognac og brandy er som smør og margarin! Hans egen favoritt er for øvrig en Vieux superior, en 50-åring som er en blanding av flere forskjellige kvaliteter (noe som kjennetegner alle Braastad-cognacene).

Det var også oppklarende å bli fortalt følgende: I Skandinavia selger Tiffon cognac under ulike navn. Men mens Braastad-cognac er tappet og blandet i Jarnac, er Grönstedts tappet og blandet i Sverige.

Og på vei ut fra Tiffons slott fikk vi med oss følgende leveregel fra Sverre Braastad, formidlet av hans sønn Jacques: Drikk lite, men godt!

Dag 6: Vi fulgte Sverre Braastads oppfordring

Vi drakk lite, men godt.

Dag 7: Vi fulgte Sverre Braastads oppfordring igjen

Dessuten fant vi Paris, vi fant Triumfbuen, vi fant flyplassen, vi fant flyet. Og vi fant ut at alle våre drømmer hadde gått i oppfyllelse.

Se flere bilder i vårt bildegalleri.