Fortellingen om da ICC reiste til Heidal

Tekst: Tor Anders
Bilder: Joar

Den første helga i september, faktisk den første septemberhelga i det tredje årtusen ifølge den eneste tidsregning som kan kalles noenlunde sivilisert, satte medlemmene i ICC sin plan om å reise til Heidal ut i livet. En aldri så liten generalprøve, kan man si - et lite skritt for f. eks. en profesjonell turoperatør, men et stort og bemerkelsesverdig steg for en sammenslutning hvis primære formål langt fra er å oppsøke østlandske skogs- og fjellbygder på tider av året da sauesanking setter dagsorden for den noe mindre urbane del av befolkningen.

For lengst er det, blant annet fordi det er nedfelt i verdigrunnlaget for vår virksomhet, allment kjent at ICC planlegger en studiereise til Cognac i løpet av de aller nærmeste år - kanskje allerede i år 2001. En kjærkommen prøve på reisevirksomhet i sin allminnelighet ble det derfor da fem medlemmer satte kursen for Heidal i sin for anledningen innleide Nissan kassebil fra Rent-A-Wreck, behørig utstyrt med ICC-logo og "ICC on Tour 2000"-skilting. Det var ikke bare på Stjørdalshalsen - denne spredte ansamling av bebyggelse litt nord for Trondheim - at mangt et øyenbryn hevet seg ved synet av kjøredoningen, som tydelig bar preg av å være innleid i forbindelse med et kulturelt foretagende og som for øvrig kunne framvise et bensinforbruk som åpenbart ville falle seg dyrt i lengden.

Ja, vi sa fem medlemmer. Det sjette - Kolbjørn - hadde nemlig påtatt seg ansvaret som vertskap for forsamlingen, på sin familieseter i det som skulle vise seg - da dagslyset kom - å være storslåtte og usedvanlig gjestfrie omgivelser med flott utsyn mot Vest-Jotunheimen. I vår aldrende Nissan ankom vi imidlertid målet nærmere nattens tid etter en fin tur ned Gudbrandsdalen, med innlagt fast food-rast på Oppdal (stedets ungdommer ble observert mens de sendte tekstmeldinger på sine trådløse telefoner og uten blygsel planla helgas festaktiviteter) og minibank-pause på Dombås.

Det må vel kunne fastslås, uten at man blir tatt til inntekt for overdrivelsens kunst, at det var et av vertens aller bredeste smil som åpenbarte seg der framme i mørket da vi fredag kveld omsider var ved målet. Ikke uventet ble det utvekslet varme hilsener da alle seks ICC-medlemmer i lutter gjensynsglede var samlet under den stjernespekkede kveldshimmelen. Et delikat kveldsmåltid markerte en verdig avrunding på kvelden, som forløp med medlemsmøte (se omtale annet sted) og inntak av edle dråper i en usedvanlig tiltalende seterbygning av laftet tømmer som åpenbart hadde sin opprinnelse av skog som var oppvokst der omkring.

ICC - tilsynelatende en sammenslutning utelukkende med sans for de livgivende dråper av cognac og bordets gleder for øvrig. Men dette er ikke hele sannheten, for et viktig mål med vår reise til Heidal var i tillegg en ekspedisjon til fots over Besseggen, i Peer Gynts ånd og kjølvann. Vi gjennomførte turen til punkt og prikke i første fase, som innebar transport med kjøretøy inn til Gjendesheim og oppstilling sammen med turgåere fra Oslo 3 og andre avkroker i kø for båttransport over Gjende. Men det var skyer i horisonten - bokstavelig talt. En omforent beslutning om å ta båt over vannet med fottur over Besseggen på veg tilbake, ble brått omgjort. Vi fryktet ugjestmilde turforhold noe i overkant av det vi ventet ville bli behagelig og tok i stedet beina fatt opp turistløypa fra Gjendesheim opp mot de høyere skylag - hvor det snart skulle vise at snøbygene regjerte luftrommet. Ingen av ICC-medlemmene så noen hensikt i å utsette seg for større strabaser enn strengt tatt nødvendig, så vi fant oss en lun krok under ei berghylle og bevilget oss en høytidsstund med medbragte dråper, uanstrengte replikkvekslinger med forbipasserende og storslagen utsikt i retning Guds frie natur.

Slik tilfellet så ofte er, måtte også vi registrere at de værmessige forholdene endret karakter i løpet av de aller første timene etter at nedstigningen til Gjendesheim var unnagjort. Ja, faktisk kom omslaget så raskt at det kun var snakk om hårfine marginer i forhold til gjennomføring av Besseggen-prosjektet. Men det var ingen sure miner å spore, store deler av dagen lå uansett foran oss. På veg tilbake til setra sørget verten for å innvie oss i andre naturopplevelser i omegnen, og lenge vil vi vel huske det ville og vakre Ridderspranget som Sjoa har sørget for å hogge ut gjennom årtuseners utrettelige innsats i fjellnaturen. En avstikker på avgiftsbelagt grusveg til Postfuru vil også sitte igjen som en vakker endringer fra utflukten - et godmodig, frodig og høstvakkert dalstrøk øst for Glittertindens majestetiske kneising. Du verden - der skulle vi sittet i all evighet og sett på mangt et mislykket forsøk med slukstang.

Returen tilbake til seters tvang seg imidlertid fram etter hvert som dagen gikk mot kveld, og det er ingen overdrivelse å si at det felles måltidet denne kvelden allerede har gått over i historien som et udiskutabelt høydepunkt. Rypebryst, gryterett og de aller best tilstemte viner ga ICC-medlemmene en opplevelse som ingen kan yte rettferdighet i skrift. Dagen var fullendt da stemningsfull mannssang steg opp fra bålet som ble gjort opp i den stille høstkvelden på setervollen rundt midnatt. Hørte man godt etter, kunne de hudløse ulene fra en ensom ulv høres i det fjerne. Glittertind våket over alt og alle.

En fottur med utgangspunkt i vårt felles tilholdssted denne helga dannet avslutningen på oppholdet i Heidals fjellheim. Med setertufter fra fjerne århundrer som kulisser gikk følget inn i fjellheimen på ny søndag formiddag, denne gang i nordøstlig retning og i en usedvanlig vakker vegetasjon som bare norsk septemberfjell kan framvise. Et rundskue av de sjeldne fikk ICC-medlemmene oppleve da Jotunheimen i vest og Rondane i nord åpenbarte seg på turens høyeste punkt - også her blir ord fattige når det mektige utsyn skal beskrives.

Den avslutningsvis tilberedte rømmegrøten, som ble oss til del da vi måtte innse at oppholdet gikk mot slutten og vi måtte vende nesen hjemover, representerer i denne sammenheng en verdig prikk over i'en og siste argument for at Heidal-turen blir stående som en evig manifestasjon av ICC's eksistensberettigelse, nemlig den stadige søken etter alt som bidrar til å realisere det gode liv. Klisjemessig kan det fastslås at alle var enige om at det hadde vært en fin tur og at bilen hadde brukt uforholdsmessig mye drivstoff. Viktigere må det være at ekspedisjonen til Heidal bekreftet ICC-medlemmenes kompromissløse samhørighet og at den bærer kimen i seg til nye utflukter og opplevelser, slik de virkelig skal oppleves og nytes:

Avec plaisir.


ICC-medlemmer, «vraket» og Heidal kirke - Arnstein Westerhus (t.v.), Tor Anders Hovik, Frank Brevik, Kolbjørn Nybø, Joar Børstad og Kjetil Engan.




De truende bygene i horisonten fristet ikke, så vi droppet båtturen og tok i stedet beina fatt opp turistløypa fra Gjendesheim. Det tok ikke lang tid før vi hadde en fantastisk utsikt ut over Gjende.




Cognac kan nytes ved mange anledninger - også når man vil skape en høytidsstund under ei berghylle. Det gjorde vår Gautier VSOP.




Vakker natur gir næring for sjela, men også magen må ha sitt. Her er Kolbjørn i ferd med å forberede forretten til lørdagens utsøkte middag - rypebryst!

 

Se videoen ICC On Tour!


 

Møtereferat og vurderinger