Cognac, oktober 2011

Se flere bilder

På vår fjerde reise til Frankrike kom vi nok en gang til et Cognac som for oss lå der innbydende, det er som om vi alltid er ventet her, både av folk og landskap – det kan være innbilt, men sikkert er det at dette alltid er en følelse som dukker opp etter litt desorientert trasking på CDG og en døsig tur sørover i hurtigtogsfart. Spesielt når Jan og Elisabeth Bremer ønsker oss velkommen med leiebil og vennlige ord, er det bare å la seg henfalle til en lat og livgivende tilværelse i omgivelser som gir sinnet ro.

Søndag

På vår første dag, søndag 9. oktober etter forutgående kveldsmat og frokost med fransk mat (se merknad vedr. kosthold og tilbereding av mat mot slutten av reisereferatet), sto et besøk hos vår gode venn Christian Martin på programmet. På gården i hjertet av Grand Champagne har Christian, kona Sylvie og etter hvert en sønn og datter fått i stand et lager av cognac fra egen produksjon som det står respekt av. Denne søndagen var Martin på gården Chez Bacou alene hjemme, han hadde rikelig med tid og overskudd til oss fem gjester – han kjente igjen oss raskt denne gangen, han var for lengst ferdig med innhøstingen (rekordtidlig, det skulle vi få mange fortellinger om utover i uka, klimaendringene har allerede gitt utslag) – vi kjøpte vin og cognac, fikk smaksprøver og et aldeles fortreffelig gjensyn med det som må være noe av inkarnasjonen på GC-bonden. Vi takket for oss og smakte på varene da vi kom tilbake til vårt losji i Le Ancien Destillerie ikke langt fra Segonzac – her var det ikke noe å utsette på utsiktene til å tilbringe noen dager.

Mandag

Mandag hadde vi fått avtale om besøk hos Bache Gabrielsen, vi kom opp trappa og inn i et lokale med massevis av små glass, brune skuffer med alskens etiketter, bilder av menn med bart på veggen og et elghode som forteller om firmaets norske aner (herfra kommer uttrykket ”en elg etter cognac”). Vår vert denne dagen var ingen ringere enn kjellermester Jean-Philippe Bergier, en moderne, korrekt og svært vennlig mann med et humoristisk potensial til tross for at vi fortsatt var i begynnelsen av en hektisk arbeidsuke (noe vi, på høstferie, hadde vondt for ikke å bemerke). Grunnlagt av A. Edmond Depuis i 1852, men norskifisert da herrene P. A. Rustad og Thomas Bache-Gabrielsen kjøpte huset i 1905. I dag har firmaet 20 ansatte (10 på kontoret og 10 i flaskeavdelingen), i Norge et kjent og stort cognacmerke som virkelig har gjort det godt med nye og gode varianter de siste årene.

Og fra kjellermesteren denne mandag formiddagen i oktober fikk vi da de trøstens ord vi trengte, da Jean-Philippe Bergier faktisk sa seg enig med oss i at det alltid er vanskelig å beskrive cognacens smak og lukt med ord! Men Jean-Philippe smaker i hvert fall alltid cognac i det samme rommet når han skal utforske kvaliteten, for å oppnå mest mulig like rammebetingelser når han er i sving med sitt viktigste arbeidsredskap – nesen. ICC-medlemmene satte han for sin del på alvorlige prøver, når vi blant annet skulle lukte oss fram til riktige distrikter i smaksprøvene han velvilligst distribuerte rundt bordet. Han betonte også vann som en frigjørende kraft med hensyn til lukt, i innskutte setninger fikk Bache-Gabrielsens kjellermester også fortalt at han dyrker cognac-lidenskapen på sin egen vingård i Petite Champagne når han ikke er på jobb. Vi fikk besøke paradiset etter en såkalt blending session, ikke alle klubbmedlemmene hadde grunn til å gå ut i Jarnacs gater med like hevet hode etter å ha gjennomført oppgaven med bare måtelig resultat. Referenten kom godt fra det.

Tirsdag

Vi måtte rett og slett restituere oss i vårt losji etter dette besøket, for neste dag hadde vi gleden av å oppsøke en produsent som vi så over gjennomsnittlig fram til å møte, nemlig firmaet som ledes av mannen med etternavnet som innbyr til ordspill, Francis Abécassis. I klubben har vi for lengst smakt innhold fra flasker med den pussige påskriften ABK6 (utt. abekåsæks på innherredsk), her er det snakk om cognac som produseres av druer i Petite Champagne, huset har hovedkvarter i Domaine de chez Maillard i Claix. Vår kontaktperson og vennlige guide, danske Louise Vierø (salgsdirektør, det skulle vise seg at hun blant annet hadde vært ansatt hos de tre damene i Ragnaud Sabourin tidligere, et lite hus vi besøkte på vår første Cognacreise i 2002 – uutslettelige minner). Leyrat, ABK6 (uttal det på fransk, og du har eierens etternavn) og Le Reviseur er merkene som kommer herfra, alle med klasse etter vår mening, vi fikk her et innblikk i produksjonslokaler (omgitt av gårdsplass med hvit kalkstein) med store tankanlegg og et sinnrikt rørsystem (med store investeringer bak), én million liter vin lagret omkring oss der vi vandret, Louise viste oss vinrankene med ugni blanc-druer på 100 hektar, vinstokker med en gjennomsnittsalder på 30 år. Hun fortalte at firmaet er kompromissløst når det gjelder å følge tidligere tiders produksjonsfilosofi, med «nærkontakt med vinrankene og produksjonsprosessen». Vi har vel sett cognacen bli mer hjemmelaget enn her, men uansett – her snakker vi om et hus som lager gode saker. Smakingen omfattet en rekke kvaliteter, vi skal ikke gå i detaljer – utover at det her ble konsumert cognac som ikke forekommer på et julebord i en gjennomsnittlig norsk småbedrift.

Og Louise ble til slutt presentert for følgende problemstilling, etter å ha sjekket at noen tsjekkere gjorde opp for seg med kontanter før de kjørte av gårde med en palle cognac: Er beliggenheten ved elva Charente avgjørende for å gi cognacen et perfekt modningsklima? Louise «Mythbuster» Vierø avviste på sin side dette – her er det like effektivt å lagre varene i en god, fuktig kjeller, mente hun – vi kjøpte forklaringen og noen velvalgte flasker – det er til denne dag uvisst om alle ble fortollet inn til Norge.

Seinere samme dag i denne salige høstferieuka, i det Herrens år 2011, gikk så turen til Château de Montifaud, som vi i mange år har holdt som en kvalitetscognac (vi ble vel først introdusert for dette huset av et tidligere medlem med aner i Heidal tidlig i dette årtusen). Huset lager cognac fra vinmarker i Grand Champagne og Petite Champagne, ikke lange kjøreturen fra Jarnac, vi ble møtt av en dame i leopardmønstret kjole i ettermiddagssol – framtoningen som ikke raget spesielt høyt i været viste seg å være Catherine Vallet, gift med firmaets nåværende eier, her lå det altså an til inside information. Det var sol og varmt denne dagen, vi fikk et blidt møte med et hus hvis lokaler og fasiliteter for øvrig bar preg av velstand og god drift, kanskje med en litt sjelløs ferniss (fransk uttrykk, betyr glans, fin overflate) – vi lot oss til tross for dette ikke be to ganger da vi ble budt en smaksrunde med noen av husets ypperste kvaliteter, man er tross alt ikke kresen. Catherine Vallet viste oss rundt med all verdens vennlighet, hun skrøt av de norske fjordene og ga oss ellers en rask innføring i destillasjonsprosessen og hvordan denne ender opp i en rund og fin cognac i Château de Montifauds lokaler. Til tross for et strøkent ytre, ble vi også her geleidet inn i et herlig lokale med spindelvev, svarte tønner og mugglukt – paradiset besto av to rekker med slitne tønner, eldste innhold fra 1898. Det var neppe akkurat denne årgangen Catherine hadde i tankene (!) da hun opplyste at rene årganger (vintage) representerer eksklusivitet og åpner dører i restaurantmarkedet for en cognacprodusent som Château de Montifaud. Huset selger cognac i 42 land over hele verden, lille bortskjemte Norge er den tredje største avtakeren – Vinmonopolet er «well organized», ifølge vår dame i den dyriske kjolen. Vi gikk ut i den solfylte oktoberettermiddagen, omgitt av palmer, akvarier, asfaltert gårdsplass og nyfriserte hekker og drueranker – dette var i sannhet noe annet enn det vi skulle oppleve på vårt besøk neste dag.

Onsdag

Da var det nemlig ingen ringere enn en gammel bekjent, Raymond Desse, en trivelig cognacbonde i Segonzac (altså i hjertet av Grand Champagne) med et gullkantet ry, blant annet hos flere av ICCs medlemmer. Vi ble ønsket velkommen på Desses gård, her driver han på selv om han har fylt 63 år og anser seg som pensjonist, han får hjelp av sine to sønner under innhøstingen. Han har 12 hektar druer (ugni blanc, colombard og merlot) – han leverer, foruten det han produserer og tapper på egne fristende flasker, til gigantene Remy Martin, Hennessy og Bisquit. Han har laget sin egen Desse-cognac i 30 år og selger denne kun i butikken på gården – ikke akkurat Château de Montifaud, om man skal være så fri å dra en sammenligning. Men her er det spennende saker å smake, Raymond ga oss denne dagen en innholdsrik forklaring på hvordan en cognac skal destilleres og lagres for å få den beste kvaliteten og de beste duftene og alt som ellers hører med. Vi smakte blant annet en 25 år gammel XO og en 35 år gammel Heritage og kunne egentlig ikke klage – spesielt ikke etter et dypdykk i noen av tønnene i hans egen kjeller, klukk-klukk sa det, vi trivdes i Raymond Desses selskap. En fuktig, nordvestvendt kjeller med jordgulv – cognacen blir rundere i en fuktig kjeller, sa Raymond. I cognabutikken i Segonzac - ved torget der de av og til selger noe som ligner paté, men som sannsynligvis er noe annet - er han en av 24 små produsenter som arbeider dugnad med å selge sine flasker. Her er filosofien at de ikke skal selge varemerker, men rett og slett god cognac som kvalitetsmessig skal ligge over de store merkene.

Med dette besøket ebbet oppholdet ut for denne gangen – de mange samtalene ICC-medlemmene imellom på kveldstid, i morgenstunder med mat i munn i Le Ancien Destillerie, på små utflukter i nærområdet (denne gangen faktisk også på sykkel) skal nevnes, men ikke utbroderes. Ja, maten ble også nevnt tidligere, det skal her utdypes: Tore laget mat. Vi andre spiste. Det fungerte greit.

Neste tur: 2014. Det blir sannelig på tide.